Blågrønn byutvikling: Fra tiltak til styring og risikohåndtering

Blågrønn infrastruktur er i ferd med å bevege seg fra enkeltstående tiltak til spørsmål om risikostyring, organisering og virkemidler. Det ble tydelig på Tekna-seminaret «Blågrønn infrastruktur i byen», der kommuner, forskere og fagmiljøer diskuterte hvordan klimatilpasning skal skaleres i den eksisterende byen.

Tekniske løsninger finnes i økende grad. Utfordringen ligger i strukturene rundt dem.

Klimarisiko og organisering

Fra Bergen ble det løftet fram hvordan klimarisikoen i økende grad består av sammenfallende hendelser – ekstremnedbør kombinert med andre belastninger – som utfordrer dagens organisering. Arbeidet med kommunens klimasårbarhetsanalyse peker på behovet for sterkere sektorovergripende samarbeid og tettere kobling mellom klimatilpasning og beredskap.

Samtidig ble det stilt et prinsipielt spørsmål: Skal klimatilpasning forstås defensivt – som sikring av det vi allerede har – eller kan den brukes mer offensivt til å forme en mer robust og attraktiv by? Perspektivet flytter diskusjonen fra rene sikringstiltak til byutvikling.

Naturbaserte løsninger i praksis

Oslo presenterte flere konkrete erfaringer. I små nedbørfelt er det etablert stokkdammer og andre naturbaserte tiltak for å dempe flomtopper før vannet når bebyggelsen. Målinger viser at betydelige vannmengder kan holdes tilbake midlertidig med relativt enkle grep og bruk av lokale materialer.

I Bakerenga park testes rensing av gatevann i regnbed for gjenbruk til vanning. Vannprøver gjennom sesongen viser lave nivåer av miljøgifter og akseptabel kvalitet for formålet. Erfaringen illustrerer hvordan blågrønne løsninger kan kombinere overvannshåndtering med ressursutnyttelse – og samtidig være avhengig av lokal drift og engasjement for å fungere over tid.

Når tilskudd ikke utløser handling

Seminaret handlet også om virkemidler. Oslo kommune lanserte i fjor en tilskuddsordning for frakobling av taknedløp for å redusere belastningen på avløpsnettet. Resultatet ble beskjedent. Erfaringen viser at økonomiske incentiver alene ikke nødvendigvis utløser ønsket handling, særlig dersom ordningene oppleves kompliserte.

Samtidig er rammeverket i endring. Endringer i forurensningsregelverket gir kommunene større adgang til å pålegge frakobling der det er nødvendig. Spørsmålet om «gulrot eller pisk» er dermed blitt mer enn en prinsipiell diskusjon.

Den eksisterende byen som hovedutfordring

Flere innlegg pekte på at de største utfordringene ligger i den allerede bygde byen. Nye prosjekter kan reguleres gjennom blågrønn faktor og tydelige planbestemmelser. Men hvordan skal eksisterende boligområder, næringsbygg og gårdsrom oppgraderes?

Et forslag som ble løftet, er å utvikle en blågrønn «merkeordning» for eksisterende bebyggelse, inspirert av energimerking. Tanken er å synliggjøre blågrønne kvaliteter og skape insentiver for oppgradering gjennom både informasjon og marked.

Parallelt arbeider Oslo med en skybruddsplan som skal prioritere hvor tiltak skal gjennomføres først – og avklare hvilken restrisiko byen må akseptere. Erkjennelsen er at det ikke er mulig å bygge seg helt ut av problemet. Beredskap må gå hånd i hånd med fysiske tiltak.

Fra prosjekt til system

Seminaret viste at blågrønn infrastruktur ikke lenger bare handler om regnbed, grønne tak og åpne bekker. Det handler om styringsstruktur, ansvarsfordeling og samspill mellom offentlig og privat sektor.

Skal blågrønne løsninger få gjennomslag i hele byen, må de integreres i langsiktige systemer for planlegging, finansiering og drift. Kunnskapen er i stor grad på plass. Den videre utfordringen ligger i å omsette den til robuste strukturer som virker i praksis.