Når vinteren setter overvann på prøve

Frysja parkdrag

Therese Hagland, parkforvalter i Bymiljøetaten i Oslo har fulgt anlegget tett og sett hvordan det fungerer i praksis når vinteren setter inn.

Overvannsløsninger bygges i byer og tettsteder for å håndtere mer nedbør og et klima i endring. Men hva skjer når snø, is og vinterdrift legger seg over anleggene?
Erfaringene fra Frysja parkdrag i Oslo viser at mange løsninger mister funksjonen når vinteren tar over. Parkforvalter Therese Hagland i Bymiljøetaten har fulgt anlegget tett og sett hvordan det fungerer i praksis.

–Man kan tegne vakre buer og organiske linjer, men i virkeligheten renner det der det møter minst motstand og til laveste punkt i terrenget. Det er viktig å ta høyde for når man prosjekterer, sier hun.

Når løsningene møter vinter

Allerede etter de første regnskyllene ble det klart at overvannet ikke fulgte tegningene. Regnvannsbekken og tersklene skulle håndtere en 200-årshendelse, men vannet tok andre veier. Når vinteren kommer, blir utfordringene enda tydeligere.

– Overvannsløsningene har null effekt når de dekkes av snø og is. Det som tar unna mest, er turveien – fordi den ligger lavest. Resultatet er at den blir en skøytebane, sier Hagland.

I praksis ser hun hvordan vinterdriften endrer hele terrenget. Snø skyves inn i anleggene, is bygger seg lag på lag, og smeltevann finner nye veier. Vegetasjonen blir skadet, og på våren kommer plantene senere i gang eller dør helt.

Taknedløp og klopper som svake punkter

En av de største kildene til problemer er takvannet fra byggene rundt parken. Når nedløpene fryser, sprenger de seg løs eller sprekker. – Vi har sett flere taknedløp som popper av. Da havner vannet helt andre steder enn planlagt, sier Hagland.

Også klopper og steinrenner blir en barriere i stedet for en løsning. De tetter seg av løv, søppel, snø og is. Når vannet ikke slipper gjennom, renner det over.

Et gjentakende problem er snø som deponeres i regnbedene. Med snøen følger både salt, sand og organisk materiale. Det reduserer infiltrasjonsevnen og gir skader på vegetasjonen.

– Når vi legger snø i anleggene, endrer vi hele funksjonen. Bedene blir en lagringsplass, ikke en overvannsløsning, sier Hagland.

Systematiske observasjoner

Gjennom vinteren 2022/23 dokumenterte Hagland en rekke forhold som går igjen:

• Vannet legger seg på turveiene og på arealene sør for dem.
• Taknedløpene på sørsiden gir særlig mye opphopning av vann.
• Det vannet som er synlig vinterstid er vannet fra taknedløpene på nord siden som er lagt i rør ut i regvannsbekken, men det er også synlig vann stående i kloppene.
• Den største vannmengden vinterstid kommer fra taknedløpene.

Disse observasjonene bekrefter at utfordringene ikke er enkelthendelser, men mønstre som gjentar seg.

Drift og vedlikehold – den glemte fasen

Therese Hagland understreker at mange av problemene kunne vært begrenset dersom man hadde bedre rutiner. – Man må starte allerede på høsten: rense sandfang, innløp, renner og klopper etter bladfall. Så må man følge med vinterstid, særlig når værmeldingen varsler store nedbørsmengder. Og til våren må man rydde opp og sjekke vegetasjonen. Dette er ikke løsninger man kan glemme.

Det som også er et hinder for god drift av overvannsløsninger er uklar ansvarsfordeling. Noen ganger er driftsansvaret av overvannsløsningen tydelig avklart i forkant av oppføringen, mens andre ganger blir avklaringene uteglemt. Noen ganger kan også grensegangen mellom hvem som skal drifte hva være utydelig og drift kan falle mellom to stoler.

Uavklart drift fører til at overvannsløsningene ikke blir fulgt opp. Manglende drift og ettersyn fører til at overvannsløsningene mister kapasitet og funksjon.

Klima og ekstremvær

Mildere vintre gjør utfordringene enda større. Hyppige skifter mellom regn, snø og frost skaper islag som bygger seg opp og endrer terrenget. Samtidig svekker tørkeperioder vegetasjonen. Når regnet først kommer etter langvarig tørke, så renner vannet på overflaten i i stedet for at vannet infiltrerer.

Ekstremværet Hans i 2023 viste hvor sårbare løsningene er. Store mengder vann kom på kort tid, og anlegget ble satt på prøve. – Når slike hendelser sammenfaller med vinterdrift eller tilfrosne elementer, blir konsekvensene enda mer uforutsigbare, sier Hagland.

Hva vi vet om overvannsløsninger vinterstid

• Vannet finner alltid minste motstands vei.
• Kloppene, innløp og renner blir lett tette og mister funksjonen.
• Nedløp fra tak er en hovedkilde til problemer fordi det kommer mye vann fra takflater.
• Det kommer så enorme mengder nedbør på kort tid og det medfører også at vannet ikke klarer å infiltrere fort nok.
• Snø endrer terrenget og skader vegetasjonen.
• Uten drift og vedlikehold mister løsningene funksjon gjennom store deler av året.

Frysja er ett av mange anlegg i Oslo. Men erfaringene herfra gjelder bredt. – Overvannsballen ruller veldig fort. Vi bygger nye løsninger hele tiden, men vi følger sjelden opp. Da vet vi heller ikke hva som fungerer. Vi må ta oss tid til å lære, sier Hagland.

Hun stiller et spørsmål som hele bransjen bør reflektere over: – Er det egentlig meningen at overvannsløsninger skal fungere vinterstid? Kanskje må vi tenke nytt. Hvis vi vil at de skal ha effekt hele året, må vi også drifte dem hele året, men også kanskje prosjektere annerledes.