Derfor må bransjen ta miljørisikovurdering av planter på alvor

– Velkommen til verdens kjedeligste foredrag, sier Ida Tindeskog med et glimt i øyet. Men bak temaet skjuler det seg et av de viktigste fagområdene for alle som jobber med planting og grøntanlegg i Norge.

På Park- og anleggsmessen møtte Utemiljø24 Ida Tindeskog fra NAML, som holdt et fagforedrag om miljørisikovurdering av planter – et arbeid som blir stadig viktigere etter at forskriften om fremmede organismer kom i 2016.

Hvorfor miljørisikovurdering?

Forskriften for fremmede organismer stiller krav om at alle som planter ut fremmede arter må være aktsomme og gjøre en miljørisikovurdering. Mange i bransjen kjenner forskriften, men har ikke tatt den fullt ut inn i praksis.

– Denne forskriften kom i 2016, men mange har ikke tatt den innover seg ennå. Det handler om å være bevisst på hvilke arter vi bruker og hvordan de oppfører seg i norsk natur.

Fremmede arter er ikke nødvendigvis farlige. De fleste er helt ufarlige park- og prydplanter. Utfordringen ligger hos de få som sprer seg raskt og kan fortrenge naturlige arter, slik som kanadagullris eller syrin i sårbare områder rundt Oslofjorden.

Plantevalg.no gjør jobben enklere

Selv om forskriften ikke beskriver hvordan miljørisikovurderingen skal lages, har fagmiljøene utviklet metoder og verktøy.

Arbeidet er gjort av blant andre:

• Institutt for landskapsarkitektur (NMBU)

• Statens vegvesen

• Bymiljøetaten i Oslo

• NAML

Dette er nå integrert i Plantevalg.no.

– Du må fortsatt lese deg opp på plantene, men Plantevalg loser deg gjennom prosessen og samler alle lenker og kilder. Det gjør jobben langt lettere.

Artsdatabanken er en sentral kunnskapsbase for spredningsmåter, økologi og vurderinger, men Tindeskog understreker at risikovurderingen alltid må kobles til stedet planten skal stå.

Stedet avgjør risikoen

Risiko handler ikke bare om selve planten – det handler om omgivelsene.

– En plante kan være helt uproblematisk i et urbant miljø, men risikofylt hvis den står nær sårbar natur eller områder der frø lett kan spre seg.

Derfor må man bruke naturkart, lokalt datagrunnlag og verktøy som Naturbase og NiN-kart.

– Etter hvert går det fortere når man blir vant til det, men dette er fagkunnskap alle i bransjen må lære seg. Det er en del av profesjonen.

Debatten om forbudslister

Miljødirektoratet foreslår å legge flere arter på forskriftens vedlegg 1 – forbudslista. NAML frykter at verktøykassa for bransjen kan bli for trang.

– Flere av forslagene er helt uproblematiske. Men vi mener vi trenger bredden av robuste planter, særlig i anlegg som skal tåle tråkk, salt, overvann og krevende forhold. Da må vi også kunne bruke arter som er ufarlige i urbane miljøer, så lenge bransjen tar ansvar og gjør gode risikovurderinger.

Fremmede arter – ikke alltid farlige

Tindeskog mener begrepet skaper unødvendig frykt.

– Vi må skille mellom fremmede arter og skadelige fremmede arter. De aller fleste fremmede planter er helt trygge å bruke. Det er bare noen få som krever ekstra oppmerksomhet.

– Det handler om faglig ansvarlighet

Tindeskog oppsummerer arbeidet slik:

– Dette kan høres kjedelig ut, men det er avgjørende fagkunnskap. Miljørisikovurdering er nerding på høyt nivå – og det er akkurat det som gjør jobben vår viktig.