Kan en ny hage bli en del av Norges hagehistorie?

Det er noe paradoksalt ved å snakke om framtiden til en historisk hage. For de hagene vi i dag betrakter som historiske, har først og fremst hatt én ting på sin side: tid.

Havlystparken på Ramme har ikke det. Hagen er ung i hagehistorisk sammenheng, men gartnerne Maria Søilen Jahr og Laila Brotnow mener likevel at det som er skapt her, kan få betydning langt utover sin egen tid.

– Selv om dette er en ny hage i historisk sammenheng, er den såpass spesiell. Vi har ikke noe tilsvarende i Norge. Jeg tenker at den kommer til å gå inn i framtidens hagehistorie, sier Brotnow.

Det er en stor påstand. Men den blir lettere å forstå når man begynner å bevege seg gjennom anlegget.

For Havlystparken er ikke bygget opp rundt én bestemt hagestil eller én historisk periode. Hagen låner fra mange. Her finnes referanser til den franske barokken og Versailles, romantisk hagekunst, asiatiske hager og norrøn mytologi. Grotter, skulpturer, vann, akser og mer naturpregede landskap inngår i den samme fortellingen.

De ulike delene omtales som «riker». Å gå gjennom parken blir derfor en reise fra ett hagerom til det neste.

– Den er bygd sammen av så mange ulike deler av hagekunsthistorien. Når man går gjennom hagen, beveger man seg fra rom til rom og får forskjellige opplevelser underveis, sier Brotnow.

Versailles ved Oslofjorden

Noen av de tydeligste historiske referansene finner man i de formelle delene av anlegget. Petter Olsen, som har utviklet Havlystparken, har hentet mye inspirasjon fra den franske landskapsarkitekten André Le Nôtre og hagene ved Versailles.

Det er ikke først og fremst enkeltmotiver som er kopiert. Også gamle prinsipper for hvordan en hage kan styre blikket og opplevelsen av rom, er tatt i bruk.

Gressavenyen er ett eksempel. Den er bredere i den ene enden og smalner gradvis, et grep som forsterker perspektivet og får avstanden til å virke større enn den egentlig er. Andre steder brukes skulpturer og bygninger som fondmotiver – punkter blikket trekkes mot gjennom landskapet.

På toppen av hovedaksen står Frøya, den norrøne kjærlighetsgudinnen. Andre steder møter den europeiske hagehistorien helt andre referanser.

– Det er en slags smeltedigel av forskjellige inspirasjonskilder. Det er en eventyrhage, samtidig som det er tatt inn historiske elementer fra forskjellige perioder i hagekunsten, sier Søilen Jahr.

Dermed blir ikke Havlystparken en norsk kopi av Versailles. Den franske barokkhagen er snarere ett av flere språk som brukes til å bygge opp en ny fortelling.

Fra stram hage til norsk natur

Kontrastene blir tydeligere jo lenger man går.

I den formelle delen er linjene presise, hekkene klippes og kantene holdes skarpe. Men beveger man seg videre, begynner kontrollen gradvis å slippe taket. I Bekkedalen møtes kulturhagen og naturhagen. Her kommer lyng, bregner og den eksisterende vegetasjonen inn sammen med plantede busker og trær.

Til slutt er det naturen som dominerer.

Overgangen er planlagt, men skal helst ikke se slik ut.

Det gir gartnerne en ganske spesiell oppgave. De skal ikke bare sørge for at hagen er velstelt. Enkelte steder skal de passe på at den ikke blir for velstelt.

– Vi jobber mye med å finne balansen mellom at ting skal se litt overgrodd og gammelt ut, samtidig som det skal se skjøttet ut. De formelle områdene skal være formelle, men andre steder skal det få være litt mer forvokst, sier Brotnow.

Det som kan se ut som natur som har fått utvikle seg fritt, er dermed også et resultat av skjøtsel og faglige vurderinger.

Hagen må tilpasse seg stedet

Under de store historiske referansene ligger et annet prinsipp som gartnerne mener er minst like interessant for dagens fagfolk: Man har forsøkt å la stedet legge premissene for inngrepene.

I Bekkedalen og langs bekkeløpene er det gravd og formet, men terrenget er fulgt framfor å bli sprengt bort og bygget opp på nytt. Eksisterende vegetasjon er tatt inn som en del av anlegget.

Et gammelt pæretre i Korshagen er et lite, men talende eksempel. Da området rundt skulle etableres, ble løsningen tilpasset treet. Et platå ble bygget rundt det slik at treet kunne bli stående.

For gartnerne peker det mot en tankegang som er minst like relevant i dagens byggeprosjekter som i en historisk inspirert hage.

– Før ble huset bygd til tomta. Nå blir tomta tilpasset huset. Kanskje det er litt av den samme tankegangen vi må tilbake til i hagene også – at vi tar hensyn til terrenget og miljøet der vi skal etablere noe, sier Søilen Jahr.

Gamle idealer, moderne ressursbruk

Samtidig som Havlystparken låner uttrykk og ideer fra flere hundre år med hagekunst, forteller måten anlegget er bygget og drives på også noe om vår egen tid.

Gjenbruk dukker opp mange steder, uten nødvendigvis å gjøre mye av seg visuelt. Brosteinen i Stallbakken har tidligere ligget i en gate i Polen. Stein i en av murene langs gressavenyen kommer fra en gammel låve som ble revet i Vestby.

Også mye av det som produseres på eiendommen, finner veien tilbake i kretsløpet. Hageavfall komposteres og blir til en ressurs i anlegget, mens trevirke flises opp og brukes som dekke. Det brukes ikke kjemiske sprøytemidler. Frukt og bær er dessuten integrert i beplantningen; noen av hekkene er for eksempel plantet med solbær.

Vannet inngår i sitt eget kretsløp. Det renner gjennom anlegget til et pumpehus og føres derfra tilbake til toppen igjen. Prinsippet er at det samme vannet skal sirkulere gjennom hagen.

For Søilen Jahr og Brotnow er dette ikke løsrevne miljøtiltak, men del av den samme grunntanken som går igjen i resten av anlegget: å utnytte det som allerede finnes på stedet.

– Jeg tenker at noe av det viktigste man kan ta med seg herfra, er å se hagen som en del av naturen. Selv når man gjør inngrep, kan man gjøre dem skånsomt og ta vare på det som er der fra før, sier Søilen Jahr.

En hage som ikke slutter i oktober

Også årstidene har fått påvirke hvordan hagen er bygget opp.

På sommeren er det lett å bli opptatt av blomstringen. Men stauder, busker og trær gjør at Havlystparken ikke har ett tidspunkt der alt står i fullt flor. Hagen forandrer seg kontinuerlig gjennom sesongen.

Når bladene og blomstene forsvinner, kommer en annen side av anlegget fram.

Søylebøkene, espalierene, de klipte strukturene, aksene og arkitekturen blir tydeligere. Om vinteren arrangeres lysvandringer gjennom parken, og gartnerne opplever at publikum da får øye på selve skjelettet i hagen.

– Hager er kanskje litt undervurdert vinterstid. Når folk anlegger hager, tenker de ofte ikke så mye på hvordan de skal framstå da. Her kommer strukturen mye tydeligere fram om vinteren, sier Søilen Jahr.

Det er også en påminnelse om noe grunnleggende i norsk landskapsarkitektur og grøntanleggsforvaltning: En hage som skal vare, må fungere langt utover blomstringssesongen.

Hva blir stående igjen?

Det er naturligvis for tidlig å slå fast hvilken plass Havlystparken en dag vil få i norsk hagehistorie.

Historiske anlegg blir ikke historiske fordi noen bestemmer at de skal bli det. De må overleve skiftende moter, eiere, økonomi, bruk og generasjoner med forvaltning. Ikke minst må de fortsette å bli skjøttet.

På sett og vis gjør det også spørsmålet om framtidig hagehistorie mer interessant.

For det er ikke nok å bygge en bemerkelsesverdig hage. Noen må ta vare på den også.

Havlystparken er fremdeles ung. Den henter ideer fra flere hundre års hagehistorie, men er samtidig preget av vår tids syn på natur, gjenbruk, ressursbruk og skjøtsel.

Om framtidens hagehistorikere vil betrakte Ramme som et viktig norsk hageanlegg, vet vi ikke.

Men kanskje begynner all hagehistorie nettopp slik: med noen som bygger noe i sin egen samtid som er godt nok til at andre ønsker å ta vare på det.